Jeg er her, Jesus. 

Jeg kommer i kveld for å fortelle deg at du er i en mye bedre tilstand enn du har vært på en stund. Din forbindelse med oss er så mye bedre at jeg føler jeg burde skrive en melding til deg vedrørende et viktig tema, som er vesentlig for frelsen av mennesket fra synden og feilene i hans liv på jorden, og jeg vil skrive en del av alt det jeg ønsker å skrive. 

Vel, først vil jeg si at det er så mange menn og kvinner på jorden som tror, eller som påstår at de tror, at de gjennom sine egne anstrengelser kan utvikle de sjelskvaliteter som er nødvendige for å bringe dem i overensstemmelse med Sjelen til Faderen, at jeg finner oppgaven med å overbevise disse personene om feilene i deres tro, eller forutsetning for tro, for å være veldig stor. Og denne oppgaven vil ikke begrense seg til de som har gitt seg til virkelige og dype studier av mysteriene om livet, både på jorden og deretter, men også i mye større grad de som har en slags overfladisk kjennskap til denne såkalte kunnskapen, som de klokere eller mer lærde publiserer til verden som resultat av deres undersøkelser. 

Det er vanskeligere å overbevise de uvitende, som tror at de kjenner eksistensens lover og planen for hvordan Guds univers fungerer, enn det er å overbevise de som har gitt oppriktig, tankefull studie av det samme; for sistnevnte, generelt, ved at de fremrykker i sine undersøkelser, blir overbevist om at jo mer de burde vite som resultat av deres undersøkelser, desto mindre vet de faktisk. 

Jeg vet ikke nøyaktig hva som er det viktigste temaet for kommentar i kveld i tilknytning til dette, for det er så mange, alle som jeg på et visst tidspunkt må instruere deg om. Men jeg vil i kveld skrive om: "Det sanne forholdet mellom mennesket og skapelsen av verden, og livets opprinnelse". 

Bibelen deres sier at, i begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden, etc., ut av et tomrom, og fortsatte skapelsen helt til det var en perfekt himmel, med all dens storhet, og en perfekt jord med innbyggere av alle slag - alle perfekte og skapt akkurat som en Altvitende og Allmektig Gud ville skape. Og, som et klimaks til alt, ble mennesket skapt så perfekt at han ble skapt i bildet til sin skaper. 

Vel, denne historien er bare så god og tilfredstillende som en hvilken som helst som har blitt funnet på og skrevet av mennesket, og er like troverdig; men som faktum er den ikke sann. For det var aldri en tid eller periode da det var et stort tomrom i universet eller hvor det var kaos. 

Gud skapte aldri noe ut av ingenting. Men Hans skaperverk, slik det er oppfattet og kjent av mennesker, var kun forandring i form eller sammensetning av det som allerede hadde eksistert (og alltid vil eksistere) som elementer - bortsett fra at det utvilsomt vil bli forandringer i form og tilsynekomst, og i utgjørende elementer i relasjon til hverandre. 

Gud eksisterte alltid - som vesen uten begynnelse - en idé som det avgrensede sinnet, vet jeg, ikke kan fatte; men det er sant. Og så, alt som er i universet i dag eksisterte også, men ikke i den form og sammensetning som det nå har. Og det vil ikke fortsette å være som det er, for Evig Forandring er loven i Guds univers - jeg mener vedrørende alle ting som det kan bli snakket om som besittende av en substans, enten de er materielle eller etériske. 

Selvfølgelig forandrer Hans Sannheter seg aldri, og det gjør heller ikke lovene som universets harmoni er bevart ved og perfekt videreført . 

Videre, jorden som du bor på hadde ikke alltid en eksistens som en jord, og heller ikke himmelhvelvingen og den store galaksen av planeter og stjerner. Men de ble ikke skapt ut av ingenting, og heller ikke var det kaos; for i Guds økonomiske væren er det aldri kaos. Hvis det var, ville dette bety fraværet av virksomheten til Hans lover og harmoni. 

Men jorden og himmelhvelvingen ble skapt. På et tidspunkt hadde de ingen eksistens som sådan, og på et senere tidspunkt kan de opphøre å ha en slik eksistens. Og denne skapelsen var på en ordnet måte, i samsvar med planen, uten noe element av tilfeldighet i seg. Og denne skapelsen var ikke gjennom hva deres vise menn kanskje kaller tilvekst [accretion] eller evolusjon - altså, selv-evolusjon - for hver nye eller tillagte eksponent for vekst eller manifestasjon av økning var resultatet av Guds Lover, som Han satte i gang i skapelsen av skapningen. Det finnes ikke noe sånt som selv-evolusjon, eller den utviklingen som trer frem fra uassistert vekst av tingen som utvikles. Og dette gjelder all natur så vel som mennesket. 

For å vokse, for å komme nærmere det perfekte, innebærer reduksjonen og forsvinningen av noen elementer, som har utrettet sine oppgaver og arbeid under veksten av den skapte tingen. Og aldri fortsetter de samme elementene i den utviklingen av det som lovene, under deres virksomheter, bringer til større og større perfekthet; men i alt dette arbeidet av skapelsen, er det lover for desintegrasjon og tilsynelatende tilbakegang fungerende så vel som lover av positiv konstruksjon og avansement. Og igjen, disse førstnevnte lovene virker ikke tilfeldig, men etter planen, akkurat som den sistnevnte klassen av lover. 

Med den hensikt å bringe frem den perfekte skapningen - være seg menneske, dyr, grønnsak eller mineral - Skaperen av alt vet når tilbakegang så vel som lovene for fremgang og økt effektivitet skal virke. Han gjør aldri en feil ved å sette disse lovene i kraft, og Han uttaler aldri resultatet av Hans arbeid "ikke godt". 

Som det har blitt sagt, ett tusen år er som en dag for Gud. Og mens det kan synes for mennesket som mange lange år med tilbakeganger og forsinkelser i å bringe til perfekthet en skapning av Skaperens Arbeid, allikevel er den tilsynelatende tilbakegang ikke så mye et faktum, men bare en kurs eller metode adoptert for å bringe frem den høyere og større perfekthet. Jeg vet at det er vanskelig å forklare disse mekanismene for skapelsen til den avgrensede, jordiske forstanden, men du kan kanskje begripe en slags forestilling av hva jeg ønsker å gjøre kjent. 

Mennesket, i sin skapelse, var ikke av langsom vekst, slik som noen av de andre skapningene til Gud. Han var heller, fra og med begynnelsen, laget perfekt, med unntak av kvalitetene av Guddommelighet og Udødelighet. Han vokste ikke fra en lavere livsform gjennom evolusjonens langsomme prosess, som noen av deres vitenskapsmenn har proklamert - og denne selv-evolusjon, som er et resultat av innebyggede kvaliteter som ble utviklet fra erfaring - men han ble skapt som det perfekte mennesket umiddelbart.* 

Jeg vil stoppe for denne gang. 

Din bror og venn, 
Jesus

Jeg er her, Jesus. 

Jeg kommer ikveld for å gjenoppta min diskurs fra flere kvelder siden. Som jeg sa, mennesket er en skapning av Gud, skapt perfekt og umiddelbart, som det var, og hadde ikke en langsom utvikling som andre skapelser. Og når han var skapt, trengte han ingen evolusjon eller tilleggsattributter for å bli til det perfekte mennesket. Hans fysiske kropp var perfekt, og også hans åndelige kropp og hans sjel. I tillegg til disse tre bestanddelene, hadde han en Gave som han forspilte ved sin ulydighet, som aldri ble ført tilbake til ham inntil mitt komme, og som, når besittet av ham, gjorde ham mer enn bare menneske. 

Når det gjelder de ting som ble skapt som utgjørende og absolutte deler av ham, var de perfekte, og ingen evolusjon var nødvendig for å gi dem noen økt perfekthet. Mennesket var en mer perfekt skapning da enn han er nå eller noen gang har vært siden fallet fra sin perfekte tilstand. 

Etter hans ulydighet og den påfølgende døden av potensialet for å delta i den Guddommelige Naturen til Faderen, som er Gaven nevnt ovenfor, var mennesket overlatt i en tilstand hvor han var eksklusivt avhengig av de kvaliteter som han da var i besittelse av for hans fremtidige lykke, og friheten fra de ting som ville få ham til å miste harmonien som da eksisterte mellom ham og lovene som styrer hans eksistens. 

Den største av alle de kvaliteter skjenket ham var den av viljestyrken, som var helt ubegrenset i sitt virke, bortsett fra at når den ble utøvd på en måte som bragte denne viljen i konflikt med lovene som kontrollerte denne harmonien, måtte mennesket lide og betale straffen for slike overtredelser. Men uansett om disse fordervelser fra utøvelsen av viljen bragte syndene og feilene som nå eksisterer på jorden, satte Gud ingen begrensninger på denne utøvelsen. 

Mennesket, i sin skapelse, hadde bragt ham lyster og begjær tilhørende hans fysiske natur, så vel som begjær av hans høyere åndelige natur; og de var alle ment å virke i harmoni og ikke i fiendskap. Og i slike funksjonaliteter var mennesket bevart rent og fri fra synd - som rett og slett er overtredelsen av Guds lover for harmoni. Men etter den første ulydigheten (som er menneskets største demonstrasjon av makten til å utøve denne viljen, selv når Gud hadde forbudt ham å gjøre det), og etter at mennesket mistet sitt store Potensiale som jeg snakker om, ble etterfølgende ulydigheter lettere. Og ved at disse ulydigheter inntraff, mistet mennesket begjæret for de åndelige ting i stor grad, og den dyriske eller fysiske delen av hans natur hevdet seg. 

Så, istedenfor å utøve disse lyster som tilhørte den fysiske naturen på en så klok måte at ingen disharmoni skulle følge på - og la meg her si at, selv etter fallet, var det mulig, og til og med forventet, at mennesket skulle utøve disse lyster på den nevnte måte - hengav han seg til dem utenfor deres passende funksjoner. Og han hengav seg sterkere til han begynte å finne, som han trodde, mer fornøyelse i slik hengivelse enn i tankene og utøvelsen av hans høyere natur, og aspirasjonene som hørte til den. 

Denne nedbrytningen av mennesket kom ikke plutselig, men gradvis, inntil han på et tidspunkt kom i en stilling eller tilstand av å grense til laverestående dyr. Og faktisk, på grunn av hengivelsen til disse lystene, så han ut til å bli forvandlet til et laverestående dyr. Likevel forble han menneske - et skapning skapt i Skaperens bilde. 

Og fra denne posisjonen av lav degraderthet av degenererthet, begynte mennesket sakte å utviklet seg henimot oppnåelsen av hans originale tilstand før fallet. Aldri i all denne tid var hans viljes frihet tatt fra ham, heller ikke forsøkte Gud å ta kontrollen over slik vilje. Men alltid fungerte Lovene for Kompensasjon, og mennesket led mens det fortsatte å synde og gjøre ondt. 

Men mens mennesket på jorden fortsatte å degenerere og å tillate det som noen ganger blir kalt hans dyriske natur å dominere hans åndelige natur, døde mange mennesker og fortsatte mange å dø, og deres fysiske kropper gikk tilbake til støvet de var laget av. Og deres åndelige selv ble innbyggere av åndeverdenen hvor de, innen en lengre eller kortere tid, ble befridd fra sine begjær til å utøve disse dyriske lyster. Og den åndelige delen av mannen hevdet seg selv igjen inntil mange av disse åndene ble frie fra synd og ondskap, og i harmoni med Guds Lover som styrte deres naturer og tilstander slik de eksisterte før deres degenererthet og før ulydigheten begynte. 

Og disse åndene, dermed gjort frie i sin åndelige dominans, begynte å forsøke å assistere mennesket i å rette sin vilje på slike måter at han kvitter seg med underkastelsen av disse lyster mens han lever på jorden, og til igjen å bli et ekte menneske, som i hans skapte tilstand (minus potensialet jeg har nevnt). Men disse anstrengelsene fra åndenes side har vært langsomtgående i sine effekter. Og mens menneskene nesten har blitt regenerert i individuelle tilfeller, har progresjonen som helhet likevel ikke vært så rask som ønskelig. Synd og ondskap eksisterer fortsatt i verden, og menneskenes bedervede lyster og begjær har fortsatt kontroll over dem i stor grad. 

I noen deler av verden har denne progresjonen fra bunnen av degenererthet naturligvis funnet sted raskere enn i andre. Og dermed har dere distinksjonen deres mellom "siviliserte" og "usiviliserte" raser og nasjoner. Men dette betyr ikke nødvendigvis at noen av de såkalte "siviliserte" folkene, som individer, har hatt større fremgang på den anviste måten enn individer fra noen av de såkalte "usiviliserte" nasjoner. For det er et faktum at mellom noen mennesker av de førstnevnte nasjoner så er det bedervelser og manifestasjoner av bedervelser av disse lyster som ikke eksisterer i de sistnevnte nasjoner. 

Avansement i de intellektuelle kvalitetene betyr ikke nødvendigvis progresjon i at det åndelige hevder seg selv over bedervelsene av disse lyster. For vilje er ikke en ting kun av sinnet, og heller ikke disse lyster og begjær. Innerst i sinnet er det affeksjoner, vanligvis kalt hjertets lyster, som er setet hvorfra disse begjærene oppstår. Og når de oppstår blir viljen påvirket av dem, og ved at viljen er påvirket, kommer det positive tanker og gjerninger. 

Det er ikke overaskende at deres vitenskapsmenn tror og preker doktrinen om evolusjonen av mennesket fra lavere dyrearter eller fra et atom (eller fra noe de ikke kan forstå helt eller sette navn på) fordi, i deres studier av historien til menneskeheten og av den skapte verden, finner de at mennesket har utviklet seg og hatt en utrolig progresjon fra hva som så ut til å ha vært hans tilstand noen tidsaldre tilbake. 

Men historien strekker seg ikke til tiden da mennesket var i sin laveste tilstand av degenererthet. Dermed baserer alle konklusjonene til disse vitenskapsmennene seg på fakta, tilstrekkelige i seg selv, som viser menneskets progresjon kun etter vendepunktet for hans degenererthet. De har ingen fakta (og selvfølgelig, når ordet "fakta" brukes her, refererer det eksklusivt til de materielle tingene av naturen) som viser dem den gradvise nedgangen til mennesket fra hans tilstand av å være et perfekt menneske til den hvor hans retrogresjon eller degenererthet opphørte, og hans progresjon for tilbakevendelse til hans første tilstand begynte. 

Så, hvis vitenskapsmennene som tror og underviser at mennesket (istedenfor å utvikle seg fra et atom eller noen annen uendelig liten størrelse eller fra en lavere art av dyr enn menneske) utviklet seg fra denne tilstanden hvor han var på bunnen av sin degenererthet, hvortil han hadde nedstammet fra det perfekte mennesket, da vil de tro og undervise sannheten. Og deres teori om evolusjon vil da ha sitt fundament eller basis som faktum, noe den ikke har nå - kun som en spekulasjon. 

Dette, kort sagt, er historien og sannheten om skapelsen av menneskets univers, av menneskets fall og degenererthet, og om hans evolusjon og progresjon. Og gjennom all denne skapelsen og påfølgende eksistens løper livet, trengende gjennom den og alltid med den; og livets opprinnelse er Gud. 

Jeg er ferdig og jeg håper at du finner noe instruksjon så vel som underholdning i hva jeg har skrevet. Jeg vil komme igjen snart og skrive en annen sannhet til deg. 

Det faktum at du ventet til setninger ble formulert for å uttrykke mine tanker betyr rett og slett at jeg manipulerte hjernen din slik at det passende uttrykk eller idé skulle bli formidlet til hånden din mens jeg skrev det. 

Du har min kjærlighet og velsignelse, og jeg blir mer interessert i deg og ditt arbeid mens tiden går. Hold motet oppe, og dine ønsker vil bli oppfylt. 

Din venn og bror, 
Jesus

Den Guddommelige Kjærlighet: Hva den er og hva den ikke er, og hvordan den kan oppnås

 Jeg er her, Johannes, apostel av Jesus 

Jeg kommer bare for å si noen få ord i kveld , og disse som referanse til Kjærlighet - den Guddommelige Kjærligheten til Faderen som han gjenskjenket menneskeheten ved Mesterens komme. Denne Kjærligheten er den største ting i hele verden, og det eneste som kan gjøre mennesket ett med Faderen, og forandre sjelen til mennesket, som den har eksistert siden dens skapelse, inn i en Guddommelige Substans, fylt med Essensen til Faderen. Det er ingenting i hele universet til Gud som kan føre til at mennesket blir en ny skapning og en innbygger av Faderens Rike. Og når mennesker besitter denne Kjærligheten, besitter de så alt som ikke bare vil gjøre dem til det perfekte menneske, men også den Guddommelige Engel. 

Mennesker vil da forstå de moralske rettesnorene for broderlig kjærlighet, og også Faderens Enhet, og de vil ikke trenge å søke annen hjelp for å kunne bringe de kvaliteter inn i livet til den menneskelige rase som vil bringe fred og god vilje til den.

Da vil hvert menneske vite at hvert annet menneske er hans bror, og han vil være i stand til å gjøre mot sin neste som han vil at sin neste skal gjøre mot seg, og dette uten anstrengelse eller offer for ham. For Kjærlighet arbeider på Sin egen oppfyllelse, og all Dens fordelaktighet flyter mot ens likemann som dugg fra himmelen. Misunnelse og hat og strid og sjalusi og all de andre onde kvalitetene til mennesket vil forsvinne, og bare fred og glede og lykke vil forbli. 

Den Guddommelige Kjærlighet er så rikelig at Den kan besittes av alle mennesker ved den rene søken og den oppriktige lengsel for Dens innstrømning. Men mennesket må forstå at Den ikke er hans som en rettighet, heller ikke er Den noen gang tvunget på ham, men kommer bare som respons på den oppriktige, inderlige bønnen til en sjel som er fylt med lengsler for Dens komme. 

Denne Kjærligheten kommer ikke ved å kun følge moralske regler, eller gjennom gode gjerninger og utøvelse av den naturlige kjærligheten til et menneske overfor hans likemenn, fordi intet menneske kan gjøre seg fortjent til Den ved noen gjerninger eller handlinger av godhet fra hjertet som han kanskje har. 

Alle disse tingene er ønskelige, og de fører til sine egne belønninger, og de bringer lykke og fred som resultat fra gode tanker og gjerninger; men alt dette bringer ikke denne Store Kjærligheten inn i sjelen til mennesket. Faderen, Alene, bringer denne Kjærligheten. Og bare når sjelen er åpnet for Dens mottakelse kan denne Kjærligheten mulig finne Sitt hjem i denne sjelen. 

Den er større en tro eller håp fordi Den er den virkelige Substansen til Faderen, mens tro og håp er kvalitetene som et menneske kan besitte gjennom sine egne anstrengelser, og som kan bli gitt til ham så han kan forstå muligheten til å oppnå denne Kjærligheten. Forøvrig er de kun midler; Den - den Guddommelige Kjærligheten - er målet og fullendelsen for deres utøvelse. 

Men folk må ikke tro at all kjærlighet er den Guddommelige Kjærlighet, for Den er veldig forskjellige i Sin Substans og Kvaliteter fra alle andre kjærligheter. 

Alle mennesker har den naturlige kjærligheten som del av sine eiendeler, og de trenger ikke å be om en skjenkelse av denne; bortsett fra at fordi den har blitt skadet av synd, trenger den å bli renset og satt fri fra denne sykdommen. Og Faderen er alltid villig og klar til å hjelpe mennesker i å oppnå denne renselsen. 

Men denne Guddommelige Kjærligheten er ikke en del av menneskets natur, heller ikke kan han oppnå eller besitte Den, med mindre han søker etter den. Den kommer utenfra og utvikles ikke innenfra. 

Den er resultatet av individuell oppnåelse, og er ikke objekt for universell besittelse. Den kan bli besittet av alle, Den kan bli besittet av bare noen få, og hvert menneske må bestemme for seg selv hvorvidt Den skal bli hans. Med Gud er det ingen respekt for personer; heller ikke er det noen kongelig vei for å oppnå denne Kjærligheten. Alle må forfølge den samme Veien, og den Veien er den som Jesus underviste: å åpne opp sjelen slik at denne Kjærligheten kan finne en plass der inne, som kan oppnås kun ved oppriktig bønn og lengsler for Dens innstrømning. 

Denne Kjærligheten er livet til de Guddommelige Himlene [Celestial Heavens], og den eneste nøkkel som vil åpne opp portene; og når den dødelige trer dit inn, er all annen kjærlighet absorbert av Den. Den har ingen substitutt, og er, på egenhånd, noe utenom. Den er av Essensen til det Guddommelige, og ånden som besitter Den er selv Guddommelig. Den kan bli din, Den kan bli alle menneskers - og Den kan ikke. Du må bestemme det spørsmålet for deg selv. Selv Faderen kan ikke ta den beslutningen for deg. 

Avslutningsvis, la meg repetere at Den er den største ting i hele Guds univers; og ikke bare den største men også summen av alle ting. For fra Den flyter alle andre ting som bringer fred og lykke. Jeg vil ikke skrive mer i kveld, og med min kjærlighet til deg og Faderens Velsignelser, vil jeg si god natt. 

Nødvendighet av tro og bønn

Jeg er her, Jesus 

Jeg var med deg i kveld og hørte prekenen, men det var ikke mye av det som ble sagt som var veldig vesentlig for våre Sannheter, og jeg har ingen kommentarer til prekenen. Luther var også der og var noe skuffet, for han forventet at presten heller skulle si noen ting som kanskje kunne være nyttige for sjelene til hans lyttere. Han vil skrive til deg veldig snart, og han er veldig ivrig etter å gjøre det. 

Husk at jeg elsker deg med en veldig stor kjærlighet, og du er min utvalgte til å gjøre dette arbeidet - og ikke til noe annet menneske har en slik mulighet og privilegium noen gang blitt gitt, og du må ikke bli mislykket. Så mye er avhengig av at verden får Sannhetene i denne tid, for menneskers sjeler lengter etter Sannheten og er mer mottakelige for å motta denne enn noen annen gang i historien til menneskeheten. 

Så, tro på min kjærlighet og bekymring, og tillat deg selv å komme i nær kontakt med meg. Jeg vil be med deg i kveld, og du vil se noe respons på mine bønner. Når du ber i kveld, tro at hva du ber om vil komme, og du vil ikke bli skuffet.

Vel, som jeg fortalte deg når jeg leverte den bønnen til deg (se under), hvis du sender den bønnen med all oppriktighet og lengsel i sjelen din, vil den bli svart. Og når svaret kommer, vil disse materielle tingene også komme; for når du mottar det som bønnen spør etter, vil du så være i besittelse av Guds Rike, og disse andre tingene vil bli lagt til deg. Gud vet hva du trenger og er alltid klart til å skjenke deg disse nødvendige tingene; og når du blir Hans sanne barn, vil Han ikke neglisjere å gi deg disse andre tingene. Han er mer omtenksom og omhyggelig med Sine barn enn noen jordisk far, og Hans engler er alltid klare til å utføre Hans Anmodning. 

Så ha tro og be, og i bønnen vil du forstå den vidunderlige responsen som vil komme til deg. 

Jeg vil ikke skrive mer i kveld, men vil igjen vektlegge overfor deg nødvendigheten av tro og bønn; og du må ikke glemme at vi engler av Faderen er med deg og prøver å hjelpe deg. 

God kveld. Med all min kjærlighet og velsignelser, jeg er 
 
 
Din bror og venn, Jesus